 Utestedet Gaasa i Mangelsgården i Storgata 36. Foto: Johanne Bergkvist, Oslo byarkiv , også kalt Mangelsgården, var en beryktet tvangsarbeidsanstalt i Storgata 36 i Kristiania i nesten 100 år fram til 1915 da denne virksomheten ble flyttet til det nybygde Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. I dag er hele institusjonen totalfredet.
I 1809 opprettet en gruppe av byens velstående borgere stiftelsen Prinds Christian Augusts Minde. Stiftelsen kjøpte i 1812 herskapsvillaen Mangelsgården i Storgata 36, som opprinnelig var opprinnelig en herskapelig barokkgård fra 1700-tallet med karpedam og løkkeåkerdrift, hovedsakelig anlagt av den daværende eieren Fredrik Ferdinand Hausmann. Gården ble på denne tiden regnet som byens fineste, og kong Fredrik V bodde her da han besøkte Christiania i 1749. Gården fikk navnet Mangelsgården etter den senere eieren general Johan Mangelssen.
I 1819 ble det åpnet arbeidsanstalt her. Hensikten var å sysselsette fattige og arbeidsløse, men anstalten ble raskt i hovedsak en tvangsarbeidsanstalt.
I tillegg til tvangsarbeidsanstalt huset anlegget også Christiania Sindssygeasyl fra 1829, utvidet i 1863 etter tegninger av Peter Høier Holtermann og flyttet til Dikemark i 1908. I denne perioden krevde asylvirksomheten stadig større plass, på bekostning av arbeidsanstalten. Anlegget hadde også et fattigsykehus, dampkjøkken og politilegens kontor for visitasjon av prostituerte. Her fant kunstneren Christian Krohg inspirasjon til maleriet av Albertine hos politilegen.
Arbeidet i anstalten var hardt og monotont. Det besto av tekstilarbeid som spinning og veving, drevplukking som var opptrevling av gammelt tauverk, en rekke ulike verksteder med skomaker-, seilmaker- og smedverksted. Utearbeid var steinpukking eller veiarbeid. Les mer …
 Tukthuset med gårdsplassen. (ca 1910) , opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder, var et tukthus som ble reist i Storgata i Christiania 1737– 1740 med Gabriel Bätzman som arkitekt og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt. Den fikk raskt preg av å være en straffeanstalt, og ble brukt som et fengsel, først uoffisielt og etter hvert som vanligste soningssted for kvinner og som et alternativ til Akershus festnings slaveri for menn. Fra 1813 fungerte tukthuset utelukkende som fengsel. Det ble nedlagt i 1930-åra, og hovedbygningen ble revet i 1938.
Tukthuset lå i Storgata 33. Dette var utenfor den egentlige Christiania by, kjøpmannsdistriktet, men innenfor et område der Christiania hadde jurisdiksjon.
Hovedbygningen til tukthuset ble tegnet av Gabriel Bätzman, og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Den hadde to sidefløyer langs en gårdsplass. I disse var det svalganger, som bidro til et monumentalt preg. Opprinnelig hadde midtgavlen ut mot Storgata en svungen utforming av tysk/nederlandsk type, men denne ble imidlertid tatt ned allerede i 1745.
Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning. Les mer …
 Kart over Vaterland fra 1900. Trehusbebyggelse i gult, bindingsverk i oransje og murbygninger i rosa. (tidligere lokal uttale Vatt'land) er navnet på strøkene mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva i Oslo, man kan med andre ord kanskje si at det er den sørvestligste delen av det som i nyere tid gjerne blir omtalt som Grønland.Mot sør grenset strøket til bordtomtene. Da Hovedbanen og Østbanestasjonen kom i 1854 og fortrengte bordtomtene til andre siden av Akerselva, dannet stasjonen og sporområdene avgrensningen mot sør. Samtidig ble Jernbanegata opparbeidet langs jernbaneanleggene fram til Nylandsveien og Akerselva. Denne, samt den parallelle Tomtegata gikk igjennom dagens Oslo Sentralstasjon.
I Amund Hellands verk Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet fra 1917 defineres Vaterland som «strekningen syd-øst for Storgaten og vest for Akerselven, mot syd begrænset af Jernbanetorvet og Jernbanegaten. Til Vaterland regnes imidlertid ogsaa en strækning paa østsiden af Akerselven, hvor Torvhallen og det kommunale slagteri ligger.» Man kan med andre ord regne med at i 1917 omfattet Vaterland områder både på øst- og vestsiden av dagens Vaterlands bru. Les mer …
 Magasinets fasade i 2004. Foto: Ragnar Olsen
I 1918 åpna J. Olsens magasin i butikklokalet i første etasje i Brugata 1 i Oslo, med inngang fra Storgata. Fram til 1918 hadde lokalet husa et restaurantlokale med tilhørende kjøkken. Butikken ble starta av Julie Olsen (f. Hansen 1887) og grosserer Henry Emil Olsen (f. 1886). Ekteparet hadde fra 1913 til 1918 drevet butikk i Frognerveien 4. J. Olsens magasin ble drevet av to generasjoner Olsen, i totalt 87 år fra 1. januar 1918 til nedleggelsen i 2005.Navnet J. Olsens magasin kommer av at bedriften ble starta med Julie Olsens handelsbrev. Julie Olsen kom fra Nittedal, hvor foreldrene hennes drev en liten bedrift som produserte sponesker. Julie Olsen selv sto på Stortorget og solgte artiklene som ble produsert ved eskefabrikken. Barnebarnet Ragnar Olsen forteller at hun senere fortalte hvor mye hun hadde frosset på fingrene da hun sto på torget med eskene. Etter hvert hadde familien spart sammen nok til å åpne en butikk i Basarhallene på det som i dag er kjent som Youngstorget, som lå der folketeaterbygningen ble bygget i 1935. Les mer …
 Vilnius rundt Annas fødsel. Foto: Abdon Korzon/Trakai historiske museum (1860) (1860-1939) ble født som Anna Prusan i Vilnius i 1860. Hun var blant utallige russiske jøder som dro vestover rundt århundreskiftet. Annas historie er helt og fullt hennes egen, men samtidig ganske typisk for jødene som kom østfra til de skandinaviske landene i tida før og rundt 1900.Anna fikk et forholdsvis langt liv. Hun var nesten åtti år da hun døde i 1939. Om hun fremdeles var frisk på denne tida, rakk hun sannsynligvis å bekymre seg for jødenes vanskelige situasjon i Europa. Mange i det jødiske miljøet i Norge hadde flyktet fra pogromer og andre vanskeligheter i Russland, og hadde håpet at Vest-Europa skulle bli en trygg havn. På 30-tallet var det mange som forstod at det kanskje ikke kom til å fortsette å være slik. Anna slapp i alle fall å oppleve andre verdenskrig, med de lidelser krigen og Holocaust førte til for etterkommerne hennes. Les mer … | 
